De er det meste av tiden like tilfeldige som travle vinder...

De merkes tydelig når de kommer, og de er like vanskelige å følge etter. Prøver desperat å følge dem, noen ganger virker det som jeg endelig taket på dem, men da ofte forsvinner de i en tåke av ubesluttsomhet over de håpløse høyetinder...

De kommer ofte tilbake, som en satelitt i min mentalebane...Føler meg ofte klar til å gripe dem, men de er for mange, farten er for høy og jeg for uviten til å velge den viktigste til det jeg trenger i øyeblikket og til å forstå og ane...De kommer til tider rolig rundt meg i min bane og univers...Da når jeg dem, analyserer lynraskt, og om nødvendig setter "giret" irevers...De kommer nå til meg oftere rolig ogkontrollert...De stanser og har tid til å bli undersøkt, evaluert og prioritert...

De kommer til meg, tanker fra en "glemt"skole...De kommer til meg på nye måter, som askepott i sin totalt uventede finekjole...

Resten av livet er jeg avhengig av deg, dine egenskaper trygghet ogro...vi to forstår hverandre,.vi er blitt ett team som bygger den aller sterkeste mentalebro...

TIK

Lever i tankene

som svever somurolige skyerrundt i hodet.

Lever i tankenesom går i sirkler -uten å stoppe opp.

Prøver å gripe fatt i dem -holde dem tilbake -trekke dem til meg,slik at jegkan se hva jeg tenker.

Slik at jeg kan sellivet jeg ikke klarerå holde fast.Se - og forstå.

AM

Når tiden faller. Faller livet. Livet er noe stort, og det lever.En liten solstråle skinner opp en dag for alle.. alle de som lever ser opp. Opp til himmelen der den lyser. Lyser for alle de som vil.. vil leve med lykke og nedtur. Men den faller, faller lengre ned enn lengst. Lengre ned enn den kan komme. Den kommer til mørket i verden. Slokner og dør. Hva den dør av er det ingen som vet. Ingen som aner hvorfor den tok slutt.. den bare sloknet.

Vil den en dag våkne og se seg om igjen? Leve opp for alle de små barna som lever for den? Det er lov å håpe, håpet om at den kommer opp igjen på himmelen er høyt. Det er så mange som vil det, vil at den skal leve videre og stråle høyt der opp for store og små. Men ett håp er ett håp. Tiden har falt og livet har også falt.

Jeanett Kesanen

Det er ikke alt jeg skjønner i dette livet...Kanskje noe jeg ikke kan skjønne...Men noe jeg skjønner er at jeg har adhd....Og at de fleste folk ikke skjønner hva det er....De tror vi er noen kjeltringer.. at vi stjeler,At vi "klikker" hele tiden....At vi begynner med narkotika...Og at vi sitter inne...Men livet med adhd er faktisk ikke sånnfor de fleste... Greit, det kan hende vi noenganger blir fortere sur enn andre...Men er det rart??Etter alle turene på bup, alle meningene til folkrundt deg som ikke har det..?Etter all den mobbingen som de fleste opplever....Alle voksnene som ikke forstår deg...det eneste De sier er; "gå på gangen ogro deg ned!"Det er ikke så lett å leve livet med adhd...Men jeg prøver så godt jeg kan....

Cathrine... 12 år fra Trondheim

Ord er farlige våpen.

Ord kan gjøre himmelen blå.De sårer, flerrer, river i stykker.Ord kan omfavne deg med varme,ord kan drepe.Lyserøde skyer av onde ord, kjærlighet.Tankeløse ord.Ord kan bygge broer.Ord kan lage kløfter,Over svimlende juvbrede, dype,og dype sjøeruoverstigelige, av tårer.

Ord kan lage elver.Ord er mektige, av hatefulle tårer.Ord er farlige, av håpløse tårer,av avmektige tårer.Ord kan drepe.

Arthur